Da Herman mista garnlenka

Mearrasiida har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Årbok for Nord-Troms 2023: Da Herman mista garnlenka. Av Øyvind Rundberg. Foto©Jan R Olsen

Da Herman mista garnlenka
Av Øyvind Rundberg

Ved kuldeperiode og stille sjø kunne det danne seg skjellis på Kåfjorden i Lyngen. Dette var den store skrekken for mange fiskere i fjorden.

Skjellis som blei drevet av sted av vind og strøm, fungerte som en nykvessa sag og kunne skjære opp båter av tre på noen få minutter. Isen kunne også skjære av ilen som ved hjelp av flytende dubbel viste hvor garnlenka var. Å trekke opp ilen med handmakt var den tyngste jobben under trekkinga, og en operasjon som gav styrke.

Økonomien truet
En vinter med skjellis blei ilen skåret av på lenka til min farfar, Herman. Det medførte trykket stemning på gården. Økonomien i familien var sterkt truet. Flere metoder til å sokne etter bruket blei utprøvd uten resultat. Kanskje hadde vind og strøm ført lenka av sted før ilen blei kuttet av?

Arbeidet med å finne lenka blei selvsagt observert av naboene som ikke var blitt utsatt for et slikt uhell. Vanligvis var det slik at på søndager var det stille på havet. Kviledagen blei respektert, i alle fall for de fleste inntil klokka 18 på ettermiddagen. Da var helga over for noen, og man kunne sette garn. Slik var det også denne gangen. Sokningsarbeidet etter garnlenka blei satt i gang utpå søndagen, men fortsatt uten resultat.

Nabohjelp
Da var det at naboan kom til hjelp. Det var to menn som hadde med seg lang line med steinsøkker og kroker festa på – sånn omentrent midt på snøret. Siden lenka antakelig var på ca 40 til ca 80 meters dyp, var snøret på minst 200 meter! Buktekabel kalte man redskapen. De to endene av snøret blei satt fast i bakskotten av to båter, firt ned i dypet mens man sakte rodde fra hverandre. Vel nede på bunnen, begynte tålmodighetsarbeidet med å dra «fangstredskapen» langs bunnen og håpe på at den satte seg fast i «noe». Etter en mislykket runde blei dette prøvd på en ny plass, litt lenger ute i fjorden. Og der skjedde det noe! Snøret satt bom fast! Man rodde på, men «kom ikke av flekken!» De to båtene krysset hverandre, man strammet snøret til, forsiktig, måtte ikke løfte redskapen for mye fra bunnen - da kunne taket glippe.

Stor ettermiddag for alle
Så begynte et møysommelig, tungt men spennende arbeid med å dra opp «fangsten». Hva kunne det være, en tung stein, rester av et gammelt båtvrak eller noe annet som tynget. Arbeidet blei tyngre og tyngre, og spenningen steig. Var det garnlenka som satt fast i enden? Eg blei satt til å «kjike» ned i sjøen og varsle når eg såg nokka meir enn to tauliner. Ja, der «kvitna» nokka nedi sjøen. Det var buken på en torsk som var surra inn i garn, og det var flytekavel og steinsøkke også å se. Forsiktig blei dette dratt inn, og garnlenka var berga! Mye fisk var også fanget, så dette blei en stor ettermiddag for oss alle.

Og hva skulle naboan ha for ideen og hjelpa med buktekabelen? Ingen ting, selvsagt, men en kokfisk var selvsagt kjærkommen og vanlig betaling for ei handsrekning eller to. Neste gang et uhell var ute, var det kanskje demmes tur til å få hjelp.

Foto©Jan R Olsen

Årbok for Nord-Troms utgis av Nord-Troms Historielag

Mer om årboka, se Facebook-side.