Meronbloggen
De uskrevne fjordfiskereglene
Mearrasiida har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Årbok for Nord-Troms 2023::
De uskrevne fjordfiskereglene av Øyvind Rundberg. Tegning: Håkon Bergmo.
De uskrevne fjordfiskereglene
Av Øyvind Rundberg
Hvem eier landområdene og hvem eier sjøen? Opp gjennom tidene har det i våres områda vært nokså vanlig å ikke skille nøye på eiendomsretten og bruksrett. Man kan tenkte mer på hvem som brukte områdene enn hvem som hadde eiendomsskjøte.
På folkeskolen gikk jeg på skole annenhver dag – mandag, onsdag, fredag – tirsdag, torsdag og lørdag hadde vi rik anledning på «fridagene» til å lære å bruke naturen, leke og gjøre matnyttig arbeid, gjerne sammen med farfar som var småbruker og hjemmefisker.
Handmakt
Fra jeg var ti år gammel, fikk jeg - sammen med farfar – være med ut på Kåfjorden å sette og trekke garn. Dette arbeidet foregikk i tidsrommet februar-mai. Det var den lokale torskestammen man fiska på. Den kom inn fjorden for å gyte i dette tidsrommet. Da var sjøens saltinnhold, temperatur m.v. passende. Man hadde ikke el- spill for garntrekk, ei heller påhengsmotor til hjelp. Det var «handmakt» som gjaldt. Og farfar lærte meg villig vekk, tålmodig, rolig og fornøyd som han gav uttrykk for å være, selv om han gjennom tidene nok hadde vært utsatt for både det ene og det andre uten at det skal være emne i denne fortellingen.
I min oppvekst var det mange som dreiv med fiske, særlig om vinteren da torsken ble fanga og hengt på hjell for å bli tørrfisk. Salget av fisken gav nødvendige kontanter for å dekke behov som ikke kunne dekkes av det småbruket og utmarka kunne gi.
Ikke-nedskrevne regler
Man skulle tru at tierevis av fiskere på fjorden vinterstid, kunne gi store utfordringer med hensyn til hvem som fikk brukt garnlenkene i sjøen. Det kunne være trangt om plassen. Men her brukte man i stor grad fornuft og «ikke-nedskrevne lover». Fjordområdet var naturlig inndelt i bestemte bruksområder for de forskjellige familiene. Man hadde «Erkosettet», «Ulriksettet», «Pettesettet», «Hermansettet», «Jottasettet», «Haraldsettet» osv. Man satte garn – gjerne samtidig – slik at garnlenkene ikke skulle flyte sammen på grunn av strøm eller når vinden førte båten galt av sted. Man kunne begynne å trekke garnlenka til samme tid, men ofte bli ferdig til forskjellige tider pga. at arbeid med fangsten, rusk i garna, hvilepause m.v. kunne variere fra mannskap til mannskap.
Kun midtfjords
Dette var tungt fysisk arbeid. Men når garna skulle settes igjen, venta man gjerne på hverandre slik at det skjedde samtidig! Da unngikk man «avvel og vas» når lenka skulle trekkes. Man hadde respekt og unngikk å bruke andres fiskeplasser! Lenka blei satt på hevdvunnet sted, fra landsida og ut mot midten av fjorden. Men ikke lenger ut over midtfjords. Området videre til land på den andre sida, tilhørte fiskere som bodde på denne sida av fjorden.
Men så kunne det skje at en utenbygds kom med sin motoriserte sjark og ikke kjente til de lokale ikke-nedskrevne bruksområder for heimefiske. Da kunne det oppstå uheldige situasjoner med nedsettende omtale og ukvemsord! Likevel kunne vedkommedes rett til å fiske bli akseptert etterhvert når ting «hadde gått seg til» og bruksplassene på havet var «justert» etter den nye situasjonen. Det skjedde også at et bruksområde blei ledig, dan «eieren» av forskjellige grunner hadde avsluttet sesongen før de andre.
Årbok for Nord-Troms utgis av Nord-Troms Historielag
Mer om årboka, se Facebook-side.