Å dele fisk og bær – viktig for vår framtid

Har du kjennskap til noen lokale tradisjoner som innebærer å dele mat? Det er kanskje noen tradisjoner som er viktige den dag i dag? Tradisjonen med å dele og bytte lokale matressurser har i gammel tid vært viktig i tider med naturalhusholdning og i samfunn der fellesskapet (kollektivet) tradisjonelt tok vare på enkeltindividene. Jeg har hørt noen talende eksempler fra litt nyere tid. Min bestefar Hjalmar hadde laksenot, og den første laksen han fikk skulle bestandig gis til naboen Rasmus som ikke hadde not selv. I nærheten har vi Sieđganjárga/Seljenes, og der var tradisjonen at den første laksen ble delt mellom de tre familiene som bodde der, uansett om det var en stor eller liten laks.

Hvorfor dele?

Jeg har ikke hørt noen forklaring på hvordan disse tradisjonene har oppstått, men jeg kan tenke meg at det har å gjøre med tankesett som preget den tidligere jakt- og fiskekulturen, der samholdstanken var viktig for overlevelse. Det med deling var kanskje også en måte å vise takknemlighet på. Man ga noe tilbake, og kanskje man derved sikret fortsatt god fiskelykke også. Det var for øvrig vanlig for nordnorske fiskere å gi kokfisk til de som ikke hadde fått fisk. Det var da gjerne sånn at den du gir til i dag, kanskje er den som er den givende part neste gang.

Egg og bær som gaver

Å dele mat kan fortsatt ha betydning for oss i dag, som en måte å styrke felleskapet i våre lokalsamfunn. Også det å bytte mat og andre ressurser kan spille en rolle for oss. Mearrasiida var for noen år siden med i et stort prosjekt om sanking av bær og egg i samiske samfunn ved kysten. Svanhild Andersen og meg deltok. Der kom det fram at det er vanlig at yngre folk gir bær og egg til eldre. For de eldre er det viktig å få en smak av mat fra forskjellige sesonger, for eksempel egg om våren.

Mat er mer enn bare næring for kroppen – eksemplet Tlingit

I forbindelse med prosjektet om sanking, var vi så heldig å treffe Thomas F. Thornton, som har skrevet om Tlingit-folket i Alaska som har mange likheter i levevis med det vi har her hos oss (Thornton 2008). Thornton skriver at for Tlingit er mat ikke bare en kilde til næring, men også en viktig del av de sosiale relasjonene og identitet i samfunnet. Det er likheter, og kanskje noen forskjeller, i forhold til deling av mat hos oss. Hos Tlingit ser vi:

1. Mat som sosialt lim: I Tlingit-samfunnet fungerer mat som en sentral komponent i sosiale interaksjoner. Måltider deles ofte under seremonier, feiringer og andre sosiale sammenkomster, noe som styrker båndene mellom individene og familiene. Maten blir et symbol på gjestfrihet og fellesskap, og deling av mat er en måte å bygge og opprettholde relasjoner på.
2. Tradisjonelle måltider og identitet: Tlingit-folket har en rik tradisjon med jakt, fiske, og innsamling av lokale ressurser. Tradisjonelle retter, laget av lokale ingredienser, er ikke bare næringsrike, men også bærere av kulturell betydning. Ved å spise og tilberede tradisjonell mat, opprettholder folk sin kulturelle identitet og formidler verdier og tradisjoner til kommende generasjoner.
3. Ritualer og seremonier: Mat spiller en viktig rolle i ritualer og seremonier, hvor bestemte retter kan ha spesifikke betydninger. For eksempel kan deling av laks under en festlighet symbolisere takknemlighet til naturen og dens gaver. Disse seremoniene forsterker fellesskapsfølelsen og kobler individene til deres forfedre og kulturarv.

Maten knytter oss også til stedet. Tlingit-folkets mattradisjoner er dypt forankret i deres miljø. De har utviklet kunnskap om hvilke ressurser som er tilgjengelige i deres nærområde, og hvordan man best kan bruke disse ressursene. Dette skaper en sterk tilknytning til landet og vannet rundt dem, og gir en følelse av tilhørighet til stedet. Vi ser mange likheter med våre tradisjoner.

Hva vi kan gjøre - deling og bytting av mat som grunnlag for lokalsamfunn

Min tanke med det jeg her har skrevet, er at vi kan bruke det som inspirasjon for å styrke samhold og lokal økonomi. Vårt naturgrunnlag er i dag truet på grunn av forskjellige utbyggingsplaner, og jeg tenker at vårt beste forsvar er ha en bærekraftig bruk av våre ressurser, på måter som også styrker vårt livsgrunnlag og kultur. Vi kan også tenke ut nye ideer for hvordan vi kan organisere fleksible lokale marked. Det med å ikke være så avhengig av pengeøkonomi ser ut til å være noe som har fått ny aktualitet i dag, på grunn av usikkerhet i verdenssituasjonen.

Referanser

Thornton, Thomas F. Being and Place among the Tlingit. Seattle: University of Washington Press, 2008.

Linker:

Andre innlegg i Meronbloggen om lokal mat: 

Lokal mat - Meronbloggen

Om sankingsprosjektet:
Mearrasiida - Hjem

Om flyndrefiske i Porsangerfjorden:
Flyndrefiske fra 1930-tallet - Porsangerfjorden